Henrik Ibsens skrifter

I en stilling for seg står versjoner av en tekst som må være tenkt som innledning med tittelen «Till de medskyldige», der dikteren refser sine landsmenn (og gjennom tittelen også seg selv) for unnfallenhet og dyrkelse av den store fortid, i stedet for at de vier seg til hverdagens og virkelighetens krav. Det resterende (dvs. manuskriptets episke innhold) kan sees som en versifisert fremstilling av hvordan en slik konflikt utspiller seg i konkret liv.

Det kronologiske handlingsforløpet har som utgangspunkt at de to mennene er vokst opp under høyst ulike forhold. Deres barndom og ungdom fremstilles gjennom en relativt bred episk skildring (diktet «Fra Modningstiden»). De preges av sin bakgrunn på en måte som gjør dem til skarpe motsetninger, og de stilles på hver sin side i en dramatisk preget konflikt mellom livslyst og viljepreget idealisme. Uavhengig av genesen (Ibsens opprinnelige planer og kronologien i tilblivelseshistorien) kan vi ut fra det foreliggende materialet rekonstruere et handlingsforløp som går ut på at Axel/Ejnar og Dagmar/Agnes er på vei over fjellet, der de møter Koll/Brand (diktet «Over Storfjellet»). Alle tre tenker seg ned til kysten for å reise sørover med skip, de to første for å nyte livet, presten Koll/Brand for å drive kristen misjon. Diktet «To paa Kirkevejen»/«Kirkevejene» gir rom for Koll/Brands tilbakeblikk på tidligere opplevelser: Han har en gang sett en ung mann som hugget av seg en finger for å slippe unna krigstjeneste, noe han setter i grell kontrast til sine opplevelser av kraftpatriotiske taler og bombastisk nasjonal svada ved en 17. mai-feiring. Disse erindringene danner bakgrunn for Brands utlevering av samtidsmenneskenes feighet, som motsetning til deres skrytende dyrkelse av nasjonens store fortid. Koll/Brand møter deretter en taterkvinne som vil ha ham med seg til noe hun omtaler som en kirke oppe i høyfjellet, men selv går han ned til bygden og opplever en scene på kirkebakken, der det deles ut mat til hungerrammede mennesker. Her ser han også igjen paret fra fjellvidden (diktet «Ved Kirken»).

Under arbeidet med [Episk Brand] har Ibsen vekslet mellom femfotsjambe og folkevers som hovedversemål. Ifølge Henrik Ibsens skrifters (HIS’) genetiske ordning av manuskriptet (se begrunnelse for denne under Tekstkritisk redegjørelse) begynte han å skrive i klassiske femfotsjamber (bl. 4–17, 31–32 og 18–30), for så å eksperimentere med nordiske folkevers (bl. 1–3 og enkelte endringer med sort blekk på bl. 4–17 og 31–32), før han vendte tilbake til femfotsjambene igjen i kladden (bl. 18–30) og renskriften (bl. 34–61). Deler av teksten til [Episk Brand] forekommer i flere versjoner, formet i ulike versemål. Dette gjelder delene «Till de medskyldige» (i folkevers på bl. 1–2 og i femfotsjamber på bl. 34–35) og «Fra Modningstiden» (i folkevers på bl. 3r og i femfotsjamber på bl. 36r). Manuskriptet inneholder dessuten noen strofer i folkevisevers (blant annet «Agnes, min dejlige Sommerfugl» på bl. 7v–8r) og i folkevers («Herre, gjør mig paa Smerte rig» på bl. 10r) og som appendiks et lite utkast i dramatisk form med to replikker i trokeisk firtakter (bl. 33r).

Spesielt interessant er Ibsens eksperimentering med versemålet midtveis i skriveprosessen. I den første femfotsjambiske utformingen, som er skrevet i brunt blekk (bl. 4–17 og 31–32), har Ibsen senere gjort sporadiske endringer med sort blekk. Noen av disse endringene, nærmere bestemt de som befinner seg på bl. 4r, 6r, 7r («Over Storfjellet») og bl. 31 («[Fra Modningstiden]»), fører til at femfotsjambene blir gjort om til folkevers. Folkeversene er med sine frie opphopninger av trykksvake stavelser gjerne lengre enn femfotsjambene, til tross for at de bare har fire trykksterke stavelser mot femfotsjambenes fem. Endringene består i at de opprinnelige verslinjene fylles ut med småord, synonymer, sideordnede ledd, forklarende tillegg eller ekstra adjektiver eller adverb. Her er noen eksempler, med skanderinger av verslinjene før og etter endringene (tilføyelser er markert med kursiv): I sjeldnere tilfeller skrives setningen om, for eksempel fra «Der stod to tændte Lys ved Sengens Ender» (∪-∪-∪-∪-∪-∪) til «To tændte Lys stod og brandt ved Sengens Ender» (∪∪∪-∪∪-∪-∪-∪) (bl. 31r) (HIS 5, ). Utfyllingene føyer ikke noe nytt til innholdet, og stilistisk sett fører de ikke til forbedringer, snarere tvert imot. Teksten blir heller mindre pregnant enn før. Endringene ser altså ut til å være utelukkende metrisk betinget.

Endringene med sort blekk fører ikke til noen fullstendig omarbeidelse av versemålet. Til det er de altfor spredte og tilfeldige. Riktignok er folkeverset et så fleksibelt versemål at flere av femfotsjambene kan leses som folkevers selv uten endringer. Dette gjøres ved å redusere trykket på én av de fem sterke stavelsene. For eksempel kan verslinjen «Se, derfor vil jeg denne Søndagsmorgen» (bl. 6r) (HIS 5, ) leses som femfotsjambe (∪-∪-∪-∪-∪-∪) eller som folkevers (∪-∪∪∪-∪-∪-∪). Men flertallet av de opprinnelige femfotsjambene leses nattargetig nok best med fem trykk.

Enkelte av tekststedene som er endret med sort blekk, finnes i renskriftsversjon. Dette gjelder bl. 7r, 31r og 31v (tilsvarende renskrift bl. 42r, 40v og 41r). I renskriften er ingen av de metriske endringene tatt til følge, altså ble versemålseksperimenteringen oppgitt.

Vekslingen mellom klassiske femfotsjamber og nordiske folkevers er karakteristisk for Ibsens versdramatikk. Disse versemålene er dominerende innenfor hvert sitt språkområde, henholdsvis det romansk-galliske og det germanske (mer om dette hos Fafner 1989–2000, b. 2:2, 148–51). Så langt i forfatterskapet har Ibsen benyttet femfotsjamber i Catilina, Rypen i Justedal og Kjæmpehøien og folkevers i Norma, Sancthansnatten, Gildet paa Solhoug og Olaf Liljekrans. I noen grad samstemmer valget av versemål med lokaliseringen av stykkene. Handlingen i Catilina og Kjæmpehøien 1850 foregår henholdsvis i det gamle Roma og i Valland/Frankrike (i annen versjon av Kjæmpehøien (1854) er handlingen flyttet til Sicilia/Italia), mens den i de øvrige nevnte verkene er lagt til Norge.

I [Episk Brand] er det femfotsjambene som opptar den største plassen, omtrent 110 av de rundt 120 manuskriptsidene består av slike vers. Femfotsjambens stemningsomfang spenner vidt. Den kan besitte retorisk prakt, dansende letthet eller verdig tyngde. Hos Shakespeare og til dels hos Schiller blandes uttrykksregistrene nok mer enn hos Ibsen, som i noen grad lar sine verker preges av en mer gjennomgående stemning: den retoriske patos i Catilina, den spirituelle letthet i Kjærlighedens Komedie og det etiske alvor i [Episk Brand].

Femfotsjambene i [Episk Brand] er samlet i åttelinjede strofer, noe som passer godt til tekstens episk-lyriske karakter. På papiret ligner de åttelinjede strofene på oktaven, slik den kjennes blant annet fra Ariosts Orlando furioso, Lord Byrons Don Juan og Frederik Paludan-Müllers Adam Homo. Oktavens struktur er (A B)³ C C, med strofens konklusjon i den avsluttende kupletten. Ibsen har valgt en mindre krevende form, den utbredte additivstrofen (Fafner 1989–2000, b. 1, 115), som er en fordobling av firelinjeren til en åttelinjer. Grunnformen er (a B)² (c D)², men Ibsen varierer rimskjemaet ved å veksle mellom kryssrim og omsluttende rim, og mellom enstavede og tostavede rim: (A b)² (C d)², (A b)² C d d C, a B B a (c D)², a B B a C d d C, osv. Dermed unngår han at formen blir monoton. Strofene forblir likevel todelte, og de har med ytterst få unntak syntaktisk opphold i strofemidten. Også her skiller formen seg fra oktaven, som fritt kan bevege seg over strofemidten.

En sammenligning av to landskapsbilder fra Paludan-Müllers Adam Homo (1841–48) og Ibsens [Episk Brand] kan si noe om forskjellen mellom de to strofetypene: og: Ibsens billedspråk («Havmandsnakker») er unektelig mer suggererende enn Paludan-Müllers, men ellers benytter de to landskapsskildringene (descriptiones loci) den samme klassiske teknikk: å innsnevre synsvidden til det sted der tingene skal foregå. Men i utførelsen er det en avgjørende forskjell som beror på de valgte strofetypenes eiendommeligheter. Paludan-Müller fører øyet frem i én flytende, dvs. syntaktisk uavbrutt bevegelse, som samler seg i det situative markeringsordet «Der». Ibsen derimot skifter pensel midt i strofemidten med det kontrasterende markeringsordet «Men».